8 km og 80 kg. NEI VENT! 90!

Sist uke hadde jeg verdens mest bedritne beinøkt. Alt gikk feil.

I dag hadde jeg en veldig bra en. Alt gikk som det skulle.

Det er rart det der… Hvor mye små ting har å si. For meg er det mye mentalt i forhold til treningen. At klærne ikke ligger feil. At håret ikke er i veien. At det ikke klør noe sted. At jeg ikke er tørst. At jeg ikke må på do. At hånda ligger perfekt rundt stanga/manualen/håndtaket før jeg i det hele tatt er i nærheten av å løfte. At jeg ligger akkurat midt på benken. At føttene er plassert akkurat der de skal være.

Jeg trener som regel veldig bra alene, men enda bedre sammen med noen som underbygger min egen innstilling til treningen. Som sier akkurat jeg trenger å høre for å klare den siste rep’en. Som spør hvor mange jeg skal ta. Som ikke nødvendigvis gjør så veldig mye, men som bare er der de øyeblikkene det trengs og som bryr seg akkurat nok til at jeg gidder å ta i det lille ekstra. Det er ikke alltid så viktig hvem det er, bare at det er noen.

Siden økta sist uke gikk så insane-in-the-brain dårlig, var jeg i utgangspunktet klar for å ta av litt vekter på knebøyen etter to dager på torsk og en 8 km spasertur før frokost. Men med litt frokost i magen og det jeg tolket som en utfordring om å trene med 90 kg av dagens treningspartner – ja, så ble det 90 kg. 5×5 med bittelitt hjelp på den siste rep’en på et par av settene er jeg veeeldig fornøyd med!

Og ikke nok med det. Jeg kjørte like godt flere reps på utfall i smith’en. Og så la jeg på 10 kg på hip-thrust. Jeg gikk som en ku etter nordic hamstrings, men det var ikke verre enn at jeg klinka til med noen sett på mage og et dropp-sett på biceps litt sånn for moro skyld.

Det sitter så sinnssykt mye i hodet! Jeg har mine egne motivasjonstanker som løfter mer enn hva musklene er i stand til så lenge jeg klarer å time de riktig. Det handler om å vite hvorfor jeg gjør det – at den siste kiloen, den siste rep’en, det siste settet eller siste whatever er det som utgjør forskjellen. What makes a winner… Jeg vil være DER igjen!
For hver dag som går er det en dag nærmere konkurranse. En dag mindre å jage resultater. For nå er det akkurat det det er. En jakt. Akkurat nå så kunne jeg spist hva som helst (bortsett fra ertestuing). Jeg kunne latt vær å spise. Jeg bryr meg ikke. De siste dagene har føltes bra, og det er kanskje ikke så rart da jeg bare har spist laks, eggehviter, torsk, grønnsaker, ris, kylling, søtpotet, mager kesam og bær. Ikke brus, ikke tyggis, ikke saft – bare mat som kroppen fungerer BRA på. Jeg tenker ikke, jeg bare lager maten, og så spiser jeg. Det smaker selvfølgelig ikke vondt (søtpotetmos og ris krydret med kanel, kardemomme, vanilje- og romessens og sukrin smaker for eksempel dødsgodt!), men mat som har ligget i plastboks vil uansett aldri smake best. Det kommer jo an på hvordan man ser det, men personlig synes jeg smaken av å lykkes med noe man jobber hardt for er bedre enn all verdens mat. Nå har jeg faktisk valgt å gjøre det like ekstremt som det var på slutten inn mot de siste konkurransene, bare med litt mer mat (foreløpig). Det er fortsatt like i underkant av 12 uker til NM er over, men jeg vet også at den perioden som kommer etter denne dietten og frem til neste blir akkurat så lang som det passer meg. Jeg har gjort det en gang før, jeg vet at det går fort, og jeg vet at alt slitet og alle forsakelsene er verdt det!

Litt tankespinnerier fra meg sent en mandagskveld… Nå er neglene nylakkede og klare for fotoshoot i morgen, så da er det vel på tide med litt skjønnhetssøvn også!

About these ads

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s